Stående fuglehunder deles inn i to hovedgrupper - de engelske og de kontinentale rasene. I Fédération Cynologique Internationale (FCI) hører begge inn under gruppe 7 som er gruppen for alle stående fuglehundraser i Europa. 

 

Bakgrunn for rasenes opprinnelse og utvikling.

Det finnes ca. førti ulike kontinentale fuglehundraser som har sin opprinnelse fra det euroipeiske kontinentet. Flesteparten av disse rasene har til felles at de ofte er lite kjent utenfor sine respektive hjemland, til tross for at de er allsidige fuglehunder, ofte med et behagelig gemytt. Felles for en stor del av de kontinentale fuglehundrasene er deres opprinnelige allsidighet m.t.p bruksområde - de skal fungere som stående fuglehund, men de skal også kunne brukes på alle andre typer småvilt- og hårviltjakt. De er derfor også avlet for å være meget gode apportører til lands og i vann. Kontinentale fuglehunder går gjerne derfor under benevnelsen "HPR"-hunder; de skal både jakte (Hunt), ta stand (Point), og apportere (Retrieve). 

​

De kontinentale fuglehundrasene er ofte svært gode viltfinnere, de kjennetegnes ofte av høy førerhengivenhet og stor utholdenhet, med meget gode, allsidige jakt- og bruksegenskaper. Mange av dem (men ikke alle) fungerer fortsatt i dag like godt på fuglejakt som på annen småvilt- og hårviltjakt.

​

Utbredelse

Utbredelsen til mange av de kontinentale fuglehundrasene er fortsatt ofte knyttet til små geografiske områder der de opprinnelig ble avlet frem for å passe et lokalt miljø- og bruksbehov. Dermed har disse kontinentale rasene også ofte en svært begrenset avlsbase på grunn av relativt få individer. I dag gir dette gir utfordringer med tanke på samtidens krav til etisk forsvarlig avl av sunne hunder uten arvelige lidelser.

​​

Jaktegenskaper - og stil

Jaktstilen til mange av de kontinentale rasene skiller seg også vesentlig fra de engelske: De jobber metodisk og grundig, og mange av rasene utmerker seg som svært spornøye. Grundigheten og et annerledes genetisk anlegg for hvordan hunden reagerer nevrologisk og atferdsmessig på olifaktorisk påvirkning (duft), rendyrket gjennom selektiv avl gjennom flere århundrer, gjør at de fleste kontinentale rasene jobber annerledes i jaktsituasjonen enn de engelske rasene.

 

Der de engelske rasene utmerker seg med stor fart og søksvidde, vil en kontinental fuglehund ofte jakte mye tettere på fører, håndtere alle ulike typer terreng uten problemer, og enkelt forsere både tett kratt og vann, og søke, spore, feste stand og apportere med behersket, metodisk utholdenhet. Selektiv avl på allsidige jaktegenskaper (respondere på både jord- og luftvitring) gjør at en kontinental fuglehund ofte aktivt håndterer et mer komplekst duftbilde (jord og luftvitring) enn de engeske rasene. 

​

De engelske rasene er på sin side avlet like selektivt frem for å i høy fart og i stort søk fange opp luftbåren duft (luftvitring) av fugl på svært lange avstander. De vil vil derfor ofte ta stand på mye lengre hold fra fugl - lenge før de har muligheten til å støkke viltet, enn det en kontinental hund vil gjøre. De engelske rasene vil av samme grunn ha en annen stil i søk og stand, med hodet høyt løftet og lengre utstrukket hals, og i liten eller ingen grad være påvirket av jordvitring sammenlignet med en kontinental hund.

På samme måte vil en kontinental fuglehund ofte gå tettere og i mindre tempo, dekke et mindre område i sitt søk men til gjengjeld være ekstremt metodisk og grundig i sitt arbied. Der den engelske fuglehunden er genetisk kodet og avlet på høy fart, stor søksvidde og følsomhet for luftvitring, vil en kontinental fuglehund ofte gå med et noe lavere hode, og også kunne stoppe opp for å kartlegge en markduft, før den søker videre.

 

De fleste kontinentale rasene holder også en tett kontakt med fører under jakten, og vil ofte "sjekke inn" hos fører (typisk sakker opp i søk og søker blikkontakt med fører for kontakt). Dette må ikke oppfattes som uselvstendighet men som et uttrykk for hudens genetiske, rasespesifikke evne og vilje til å samarbeide med fører.  

 

Status for de kontinentale rasene i Norge

Flertallet av de kontinentale rasene har dårlige forutsetninger for å prestere tilfredsstillende på norske jaktprøver ihht dagens norske jaktprøvenorm for stående fuglehunder, hvor høy fart og stil typisk for de engelske rasene utgjør normgrunnlaget og er det som premieres, og hvor de engelske rasene dermed ofte ansees som overlegne. Dette har gjort at de kontinentale rasene historisk sett har oppnådd langt dårligere resultater i norsk jaktprøvesammenheng enn de engelske rasene.  

 

I dag er interessen for de kontinentale rasene i Norge økende, med flere som importerer hunder fra kontinentet for jakt, brukshundaktivitet, avl og oppdrett. Våre tolv raser representerer per i dag majoriteten av de kontinentale rasene i Norge. Klubben vil jobbe for å få økt organisert aktivitet på rasene, både i jaktprøve- og utstillingssammenheng, med mål om å få dokumentert rasenens egenskaper som et ledd i bærekraftig utvikling av hver enkelt rase. Vi ønsker å gjøre dette i samarbeid med et felles fuglehundfellesskap. 

​

Avl og oppdrett

Avl og oppdrett av friske, funksjonsdyktige kontinentale fuglehunder som kan briljere med sine egenskaper krever både kunnskap og ressurser, samt vilje og evne. Klubben for Kontinentale Fuglehunder i Norge ønsker å være en klubb som samler både kunnskapen og ressursene som trengs for å få frem sunne, glade hunder som blir gode ambassadører for rasen sin.